Hvert lag får utdelt $ 200 millioner dollar, som de skal bruke i jakten på olje og gass.

Pengene skal de bruke til å finne leteområder, by på lisenser, ta vare på miljøet, kjøpe seg inn i andre felt, leie inn borerigger og alt annet som hører med i en leteprosess.

I løpet av simuleringen kan lagene opparbeide seg kunnskapspoeng. Poengene får de tildelt etter hvor flinke de er til å svare på kunnskapsbaserte spørsmål om næringen. Kunnskapspoengene har betydning når lagene skal søke om ekstra midler.

Alle oppgaver må løses innenfor gitte tidsfrister. Deltakerne må planlegge arbeidet og samarbeide for å holde seg innenfor tiden.

FØRSTE OPPGAVE
Lagene får tildelt $200 millioner hver og kart over leteområdet. Den første oppgaven består i å finne sentrene på de tre bassengene hvor der er mulighet for å finne olje eller gass.

For å finne interessante områder må de kjøpe og studere magnetiske og gravimetriske undersøkelseskart.

Målet med den første oppgaven er å få en oversikt over leteområdet og å teste kunnskapen til deltakerne. Lagene får kunnskapspoeng etter hvor flinke de er til å finne interessante leteområder. Poengene vil være nyttige senere i simuleringen.  

ANDRE OPPGAVE
Letelisens er tillatelse fra myndighetene om å undersøke en blokk (et interessant område for olje- og gassfunn). For å vite hvilke lisenser de skal by på, må lagene kjøpe og studere ulike typer seismiske og andre undersøkelser. Når laget har studert undersøkelsene, legger de inn bud på tre ulike lisenser de synes er interessante. I undersøkelsene må elevene ta miljøhensyn. Ingen letelisens vil bli tildelt i områder der fisk gyter. De må også avgjøre om de skal satse på leteblokker på dypt eller grunt vann.

Budrunden er skjult. Lagene vet ikke hvilke lisenser andre lag er etter, og hva de andre lagene byr. Ved like bud på samme lisens avgjør kunnskapspoengene hvem som får tilslaget. Alle lag får etter runden tildelt leteområder.

TREDJE OPPGAVE
Redusere økonomisk risiko
Å sitte på en lisens alene kan være en økonomisk risikabel affære. Lagene må derfor selge andeler i sin lisens til andre lag og de kan kjøpe seg inn i andres lisenser for å redusere den økonomiske risikoen.

Kjøp og salg foregår både ved kommunikasjon over internett og ved at lagene snakker seg i mellom. Et lag må ha solgt ut minst 20 prosent av sin andel før de får lov til å starte boringen.

Leie borerigg og tjenester
Lagene må ut i markedet for å leie en borerigg, som passer til leteområdet laget er tildelt. De kan velge mellom tre riggtyper, som er beregnet for ulike havdyp. Riggene er priset etter hvor dypt vann de kan operere på. En rigg som kan bore på dypt vann er dyrere enn en rigg beregnet for grunnere havområder.

Samtidig må lagene forholde seg til at det er et begrenset antall rigger tilgjengelig. Er de ikke raske nok til å bestemme seg for hvilken rigg de vil leie, må de stille seg i kø. Dermed kan laget tape verdifull tid i jakten på olje og gass.

Når riggen er leid inn, må lagene leie inn leverandører. Dess billigere leverandøren er, dess mer upålitelig er selskapet. Lagene må for eksempel vurdere risiko for streik eller svikt av teknisk utstyr opp mot hvor mye de er villig til å betale for en tjeneste.

Bestemme hvor det skal bores
For å finne oljen eller gassen må det bores på rett plass i den tildelte leteblokken. Ved å studere 3D-seismiske kart må lagene bestemme seg for hvor de skal bore. Lagene kan i tillegg kjøpe miljørisikoundersøkelser, som viser hvor det ikke er lurt å bore. De må også avgjøre om de vil teste olje- og gassfunnet sitt for mer presist å kunne avgjøre hvor mye olje eller gass de kan produsere fra feltet. Valgene de tar kan få store konsekvenser for sluttresultatet.

Finne ut om et felt er drivverdig
Deretter må deltakerne gjøre avgrensningsboringer for å minske usikkerheten i forbindelse med funnets størrelse. Avgrensningsboringene vil vise om et funn er økonomisk drivverdig, og vil være avgjørende for om lagene kan skape verdier og avkastning av den investerte kapital (Return of investment ROI).